Westernridning

Westernriding er dressur på et høyt plan. Rytter og hest skal i aller høyeste grad være i samspill, og på en rolig og kontrollert måte gjennomføre klassene. Stressede hester som vrinsker og tramper rundt, ryttere med harde hender eller bruk av overdrevne hjelpere er ikke ønskelig. Hestene skal kunnes vises på en løs tøyle og de jobbes i stor grad med vekthjelpere og skjenkler. Sporer får absolutt ikke brukes på en overdreven måte.

En westernhest vises normalt i en lavere form enn en vanlig dressurhest. Idealet er en hest som har en tilnærmet flat overlinje fra ører til halefeste, men allikevel jobber godt  med rygg og bakparten og westernhesten læres opp til å bære seg uten støtte på    tøylen.

På en westernkonkurranse er det ikke lov å bruke hodelag med nesereim, og en hest   som går og gaper overdrevent vil bli trukket i poeng fordi den enten er ridd med feilaktig bitt eller så er rytterens hender for harde.
 

Westernridning som konkurranseform har sin opprinnelse fra det daglige arbeidet med kveg på ranchene i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Arbeiderne på de ulike      ranchene brukte ofte sin fritid til å konkurrere med hverandre. Ut fra dette ble      etterhvert klasser og regler utformet og på 1940-tallet ble den første regelboken    skrevet.